De mange som hadde lepra
Anne Axels Dotter 54 År från Kinds Socken. Foto: © Image courtesy of the Hagströmer Medico-Historical Library, Karolinska Institutet
Lepra var en relativt vanlig sykdom i Norge helt fra middelalderen og fram til slutten av 1800-tallet. Da man fikk etablert systematiske tellinger i 1856 var inntil 3% av befolkningen i noen distrikter langs kysten av Vestlandet smittet. Fra 1856 og fram til de siste med lepra ble diagnostisert på 1950-tallet kjenner vi til 8231 personer som fikk denne sykdommen.
Hvordan de opplevde sykdommen og hvordan den påvirket livet varierte. Mange søkte om plass på og flyttet til et hospital, mens andre ble boende hjemme hos familien. Noen opplevde utestengelse, andre levde relativt godt integrert i lokalsamfunnet. For noen føltes livet på hospital som det beste alternativet, for andre ble vantrivselen eller hjemlengselen så stor at de flyttet eller rømte. Noen opplevde at også ektefelle, foreldre eller søsken ble syke, andre var den eneste i familien som fikk lepra. Noen døde etter få år, mens andre levde et langt liv med sykdommen og døde til slutt av andre årsaker.
Historien om de mange menneskene som levde med lepra i Bergen, på Vestlandet og i resten av landet er for mange en glemt del av vår nære historie. Utallige skjebner er glemt. Heldigvis lever fortsatt noen av historiene om hvordan livet ble videre, gjennom etterkommere og arkivene. Historier om adskillelse og tunge dager, men også om sterke familiebånd og hjelp fra medmennesker.
Kari Nilsdatter
Kari Nilsdatter Spidsøen ble innlagt på Pleiestiftelsen som 16-åring. Hun bodde der i nærmere 18 år, før hun søkte overflytting til St. Jørgen etter at Hansen hadde utført et eksperiment på henne som medførte en rettssak i 1880.
Søsknene Langøen
De to søsknene var fra en familie der også flere ble syke. Både de og moren reiste til Pleiestiftelsen i Bergen og bodde der resten av sine liv. De døde 24 og 26 år gamle.
Tre søsken fra Sotra 🎬
De siste som fikk lepra i Norge var tre søsken fra Sotra som fikk diagnosen på 1950-tallet. Etter 4 år med behandling med promin var de alle kurert og flyttet ut. Senere ville de helst ikke snakke om dette.
Marita Avdal 🎬
Marita Avdal (1865-1916) bodde sammen med familien på fjellgården Hagaberg i Sogn resten av sitt liv selv om hun ble diagnostisert med lepra.
Jørgine O. Bergsvik
Jørgine Bergsvik (1857-1937) bodde over 50 år på leprahospital i Bergen, først på Lungegårdshospitalet og senere på Pleiestiftelsen. Hun levde til hun ble år 80 år gammel.
Kari Sivertsdatter 🎬
Kari Sivertsdatter flyttet inn i friskestuen på St. Jørgen året etter at mannen hennes ble innlagt. Sønnen Sivert ble også diagnostisert som 13-åring, men forlot senere hospitalet som frisk. Kari selv levde her i nærmere 40 år.
Johannes Giil
Da Hansen observerte leprabakterien for første gang en februarkveld i 1873 var det i prøver fra nesevingen til 19-åringen Johannes Jonassen Giil fra Hyllestad i Sogn, som hadde vært innlagt på Pleiestiftelsen siden han var 12 år gammel.
Peder Nilsen Søvig
Peder Nilsen Søvig (1858-1881) var en av mange som søkte overflytting fra Pleiestiftelsen til St. Jørgen. Etter å ha vært innlagt ni og et halvt år var han blitt 23 år gammel og drømte om å få et rom for seg selv.
Et ektepar i friskestuen
I 1751 fikk Lars Erichsen Flaktveit og hans “oldgamle hustrue” Ingebor Bastesdatter plass blant de friske lemmene på St. Jørgen. Flere vitner bekreftet at begge to var “meget Svage og skrøbelige”.
Karen Bergesdatter
Da Karen Bergesdatter ble innlemmet på St. Jørgens Hospital i 1721 visste ingen at hun skulle bli en av de som ble boende lengst der. Hun døde 97 år gammel etter 57 år på hospitalet.
Kari Nilsdatter i Bergen
Kari Nilsdatter fra Korskirkens sogn i Bergen søkte om plass på St. Jørgen våren 1752. Hun skrev at hun i sin store fattigdom hadde fått hjelp av «medlidende Mennisker», men at ingen kunne huse henne nå som i tillegg var blitt syk.
Syke på 1500-tallet
Det finnes få historier om de syke i Bergen før 1700-tallet, men noen få blir vi kjent med gjennom dagboken til Absalon Pedersøn Beyer fra 1500-tallet. Her dukker det blant annet opp personer på “Spitalet”, altså St. Jørgens Hospital.
Leger og lepra i Bergen
Allerede i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet var det begynnende medisinsk aktivitet på St. Jørgens Hospital. Selv om det i første rekke var en pleieinstitusjon drev flere av bylegene med kurforsøk. Det var likevel først da D. C. Danielssen begynte sin virksomhet her i 1839 at det ble mer systematiske undersøkelser og behandlingsforsøk. Etter at Lungegårdshospitalet åpnet i 1849 var det primært her de vitenskapelige undersøkelsene og kurforsøkene ble foretatt, mens St. Jørgen og Pleiestiftelsen i stor grad var beregnet for pleie.
I andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet var det en rekke leger som hele eller deler av sin karriere jobbet med lepra. Noen av de var tilknyttet flere av leprasykehusene, enten samtidig eller i ulike perioder. F.eks. var Armauer Hansen både lege ved Pleiestiftelsen og underlege ved Lungegårdshospitalet, inkludert lege ved St. Jørgen, og Overlæge for den spedalske Sygdom.
Legene hadde ulikt syn på mange ting, ikke minst på sykdommens årsak og mulige behandlingsformer. De hadde likevel til felles at de var iherdige og la ned et omfattende arbeid for å få mer kunnskap om sykdommen, gjennom blant annet obduksjoner og observasjoner, analyser av urin og blod, og senere mikroskopering av vevsprøver.
Da Reidar Melsom sluttet som lege på Pleiestiftelsen i 1957 var et vel 100 år kapittel med stor aktivitet av mange leger som spesialiserte seg på lepra over. Her kan du lese korte tekster om de aller mest sentrale legene fra denne perioden.
Jens Johan Hjort
Hjort foretok i 1832 en reise til Vestlandet, der han blant annet besøkte St. Jørgens Hospital. I årene som fulgte arbeidet han for å få etablert en statlig kuranstalt for lepra i Bergen.
Carl Wilhelm Boeck
Boeck hadde et nært samarbeid med Daniel C. Danielssen i Bergen, og sammen ga de ut verket “Om Spedalskehed” i 1847, som ble et referanseverk om sykdommen.
Ove Guldberg Høegh
Høegh var den første «Overlæge for den spedalske Sygdom», og han var den som tok initiativet til å opprette det norske lepraregisteret.
Daniel C. Danielssen
Danielssen var den første som begynte systematiske studier av lepra i Bergen. Han ble ansett som den ledende lepraforsker og kliniker for sin tid.
Timandus Løberg
Løberg var lege både på Lungegårdshospitalet og Pleiestiftelsen. Fra 1858 til 1875 var han «Overlæge for den spedalske Sygdom» og fikk stor innflytelse på arbeidet med å bekjempe sykdommen.
Jens Andreas Holmboe
Holmboe var ansatt som lege ved alle de tre leprasykehusene i Bergen mellom 1858 og 1863, før han ble overlege ved Bergen kommunale sykehus.
Nils B. T. Nicoll
Nicoll var underlege ved Lungegårdshospitalet og lege ved St. Jørgens Hospital i 1863. Senere ble han lege ved Pleiestiftelsen i to perioder, der han også bodde.
G. H. Armauer Hansen
Armauer Hansen er uten tvil den mest berømte norske lege gjennom tidene, ikke minst fordi han oppdaget leprabakterien og dermed ble den første som identifiserte og beskrev en bakterie som årsak til en kronisk sykdom.
Eduard Bøckmann
Bøckmann var underlege ved Lungegårdshospitalet 1875-1886 og var med på å etablere tidsskriftet Medicinsk Revue. I 1887 var han vertskap for Armauer Hansen sitt forskeropphold i USA, som han også finansierte.
Hans Peter Lie
Lie startet sin virksomhet på Lungegårdshospitalet, og ble senere lege og bestyrer ved Pleiestiftelsen, der han var i 40 år. Fra 1912 ble han også Overlege for den spedalske Sygdom og Hansens etterfølger som frontfigur i norsk lepraforskning.
Carl August Looft
Looft ble underlege ved Lungegårdshospitalet og lege ved St. Jørgens Hospital i 1890. Han samarbeidet med Armauer Hansen, og de publiserte flere viktige arbeid sammen, før han begynte egen praksis som barnelege.
Reidar Melsom 🎬
Melsom var den siste Overlegen for den spedalske sykdom, til stillingen ble lagt ned i 1957. Han var lege på Pleiestiftelsen fra 1933 til 1957, der han også bodde sammen med familien.