Da Pleiestiftelsen sto ferdig i 1857 var den Norges største trebygning, med over 7000 kvadratmeter fordelt på to fulle etasjer med loft over og kjeller under. Bygningene ble tegnet av stadskonduktør Hans Hansen Kaas og ble oppført i sveitserstil. I tillegg til den store hovedbygningen, som skulle ha plass for 280 pasienter, var der også andre bygninger, som boliger for ansatte, og en bakbygning med latrinebygninger. .

I folketellingen fra 1910 nevnes følgende bygninger i tillegg til hovedbygningen: “2 funktionærboliger, Ligkapel, 2 drivhuse, hønsehus og vognbod med hestestald og gjødselshus. 

Pleiestiftelsens hovedbygning

Hovedbygningen er i to etasjer, med en midtfløy og to tverrstilte sidefløyer.  I hver sidefløy var det 16 pasientrom, 8 i hver etasje. Hvert rom var ca. 33 m2 og skulle ha plass til 7 beboere. I hver ende av midtfløyen var det også 4 pasientrom, slik at det totalt var 40 pasientrom. I hver av sidefløyene ga en lys korridor med vinduer på ene siden adgang til pasientrommene på den andre siden. Det fantes også fire større arbeidsrom, to i hver fløy. 

Mennene og kvinnene holdt til i hver sin sidefløy. På den tiden Pleiestiftelsen ble bygd var teorien om at lepra var en arvelig sykdom fortsatt rådende, og det ble derfor sett som viktig å holde menn og kvinner adskilt. Overlegen forteller likevel at de ikke var helt uten kontakt: «Bygningen er ved den hele Indretning delt i 2 lige Halvdele, hvoraf den ene er belagt med Mænd, den anden med Kvinder, uden at dog Isoleringen er saa fuldstændig, at intetsomhelst Samkvem kan finde Sted.»  

På mellombygningen var det to doble inngangsdører ut mot gårdsplassen mot gaten, og menn og kvinner hadde  hver sin hovedinngang. I midtfløyen var det også trapper opp til det som opprinnelig omtales som en «indviet Bedesal», senere omtalt som kapell, i 2. etasje. I første etasje under kapellet, var det et stort spiserom. Senere ble det adskilte spiserom  for kvinner og menn. 

I midtbygningen var det ellers to rom som ble benyttet til «det kvindelige Tjenestepersonale», et skoleværelse og kontor for forstanderen. I kjelleren lå kjøkken og vaskeri, samt lagerplass for matvarer og brensel. I kjøkkenet var en dampkjele, som også gav nødvendig damp til vaskeriet og til den såkalte «Badeindretningen» på baksiden. Dampen ble ført til badet gjennom rør under gårdsplassen på baksiden. 

Hele bygningen ble oppført i tre, på tross av den dramatiske brannen på Lungegårdshospitalet i 1853. De må likevel ha bekymret seg for brannfaren, for det ble murt opp to branngavler på hver side av midtbygningen, der gjennomgangen kunne stenges med en jerndør. Ifølge reglementet var røyking strengt forbudt inne i husene, “hvorhos største Forsiktighed i Omgang med Ild indtrængende paabydes”.

Boliger for Pleiestiftelsens ansatte

Foran hovedbygningen, ut mot gaten, ligger to mindre bygninger på hver side av inngangsporten til stiftelsen. Disse var opprinnelig boliger for ansatte. Mellom boligene og hovedbygningen dannet det seg et innelukket gårdsrom, som man trådte inn i når man gikk inn porten.  Det var helt avlukket med jerngitre mellom funksjonærboligene og sidefløyene, men disse er fjernet i dag.

«Det firkantede Rum mellem Functionærboligerne og Mellembygningen og som for endene begrændses af de fremspringende Fløibygninger, danner den forrerste Gaardsplads, som der, hvor Functionær-Bygningerne ikke støde sammen med Hovedbygningens Fløie, lukkes ved et Jerngitter.»

Opprinnelig skal forstanderen og portneren ha  bodd i den ene, mens økonomen og «det mandlige Tjenerpersonale» bodde i den andre. Her var det også kontor for legen og plass for stiftelsens «Medicamentbeholdning». Akkurat hva dette dreide seg om vet vi ikke, men i regnskapet for 1863 nevnes «Medicin, Igler og Apparater» som en av utgiftene. Senere vet vi at legens arbeidsrom og det som fantes av utstyr og medisiner ble flyttet til i søndre fløy i hovedbygningen, i alle fall fra 1895 da laboratoriet og biblioteket ble flyttet fra Lungegårdshospitalet. Nicolai Ordahl, som var ansatt her i 1898-99, omtaler også et apotek ved siden av legens kontor og laboratoriet.

Senere var det legen og forvalteren som brukte de to boligene. På 1880-tallet da Nils Nicoll var Pleiestiftelsens lege, bodde han i boligen på søndre side av porten og forvalteren på nordre side. Reidar Melsom, som var den siste overlegen her fra 1835 til 1957, bodde her sammen med kone og 4 barn. Melsoms datter Aase Maurseth forteller fra sin oppvekst her at mange av beboerne var svært glade for å møte barna ute i hagen.  

Badehus og likstue

På baksiden av av hovedbygningen ligger en gårdsplass som rammes inn av sidefløyene og en bakbygning. Den opprinnelige bakbygningen inneholdt den såkalte «Badeindretningen» og «Ligstuen». Bak denne bygningen igjen lå begge latrinebygningene, en for hvert kjønn.

På tegninger fra 1870-tallet kan man se hvordan det kombinerte badehuset og likhuset var utformet. Det er to små rom med 4 badekar, et for menn og et for kvinner. I tillegg er det tegnet inn et «vapour bath», altså dampbad. Dette ble innredet i 1860. Varmt vann fikk man via en stor dampkjele på kjøkkenet, som det var lagt rør fra under gårdsplassen.

Av oversikten over ansatte i 1860 kan vi se at det var ansatt en egen «badepige» og en «badedreng». Badet måtte ha stor kapasitet siden alle pasientene skal ha blitt badet en til to ganger i uken. Overlege Løberg hadde stor tro på at hyppige bad og «omhyggelig Hudkultur» ville ha god effekt for de syke. 

I den første årsberetningen kan man også lese at svært mange av de syke som ble innlagt hadde skabb og andre hudsykdommer. Derfor ble nesten alltid de nye beboerne innsmurt med en blanding av like deler tjære og grønnsåpe 2 ganger daglig i 3 dager, før de ble badet. 

I 1868 ble det foretatt reparasjon og ombygging av likhuset, slik at man fikk et rom til å foreta obduksjoner i. På tegningen står det oppført som P M EXAM ROOM, altså “post mortem examination room”. 

Allerede på 1840-tallet hadde Danielssen begynt med obduksjoner på St. Jørgens Hospital. Det var  nok kanskje også kjent at dette lenge hadde vært gjort på Lungegårdshospitalet like i nærheten, men da den nye legen Jürgensen begynte å obdusere noen av de som døde på Pleiestiftelsen så vakte det sterke reaksjoner. I sin årsberetning fra 1865 skriver Jürgensen at denne virksomheten hadde ført til «lydelig Mishag og stor Modstand» blant beboerne. I  årene som kom ble obduksjonsrommet i bakbygningen likevel ofte brukt.

Bakbygningen ble revet på 1950-tallet. Da var badene flyttet til kjelleren i hovedbygningen. I folketellingen i 1910 har man fremdeles både badepike og badedreng boende på stiftelsen, og det beskrives at man hadde “1 baderum for patienter” og et “fælles badeværelse for tjenerne”. 

Latriner 

Latrinebygningene lå som to fløyer på baksiden av bakbygningen. På tegninger kan man se at det er inntegnet  8 priveter i hver av latrinebygningen. Merkelig nok er det også påtegnet et urinal på det som ligger nærmest kvinnenes fløy.

I årsberetningene fortelles det at latrinene tømmes ved at vogner skyves inn under dem så ofte det trengs. I  1859 ble lagt fram en vannslange fra vannledningen slik at man kunne spyle grunnen – «hvorefter man er fri for at generes af Stank». 

Latrinene lå et stykke unna hovedbygningen og ble nok mest brukt på dagtid. For de av beboerne som var sengeliggende eller som hadde nedsatt funksjonsevne var avstanden stor, og mange brukte potter. Lukten fra pottene ble ansett som et problem, og i 1865 gikk de over fra potter i sink til porselenspotter, som  var lettere å holde rene. Ifølge overlege Løberg bevarte de ikke den «excrementiøse» lukt som sinkpottene gjorde. Lukten førte også til en diskusjon om utlufting av rommene. Alle rommene skulle luftes ved å ha åpne vinduer på dagtid, men mange av beboerne holdt de likevel lukket slik de var vant til hjemmefra.

Senere ble latrinene flyttet til to små påbygg på de to hovedfløyene, i den enden som lå lengst vekk fra gaten. Fra