Flasker med fargestoffer – Gentianafiolett , fuksin og methylfiolett
Da Gerhard Armauer Hansen mikroskoperte vevsprøver var disse enten ufarget eller farget med osmiumsyre. Osmiumsyre farget hele prøven brun med ulik intensitet. Denne fargingen ga ikke et mye bedre bilde av prøvene, dessuten ble disse etter hvert så mørke at de ble ubrukbare. Hansen hadde dermed vansker med å vise sin oppdagelse til sine kollegaer og å overbevise dem om bakteriens tilstedeværelse.
Foto: Bymuseet i Bergen.
Da Hansen fikk besøk av den tyske legen Albert Neisser i 1879 kunne ikke han heller se bakterier i Hansens prøver. Hansen forsynte ham med mange vevsprøver før Neisser dro tilbake til Tyskland. Der prøvde han en ny fargemetode som ble utviklet av legen Carl Weigert i 1875. Weigert hadde introdusert anilinfarger til å farge bakterier. Disse fargene basert på anilin, en substans destillert av steinkulltjære, var opprinnelig utviklet til å farge tekstiler.
Neisser lyktes med å farge bakterien lilla med fargestoffet gentianafiolett og det omkringliggende vev rød med fuksin. Bakteriene ble veldig godt synlig på denne måten. Neisser offentliggjorde sine funn straks i et foredrag og et lokalt legetidsskrift. Hansen selv lyktes kort tid etter med å farge bakterien med metylfiolett, noe han beskrev i en artikkel i 1880.
I 1884 videreutviklet den danske bakteriologen Hans Christian Gram denne fargemetoden for å kunne påvise og klassifisere bestemte former for bakterier. Inndelingen av bakterier i grampositive bakterier som farges lilla av gentianafiolett og gramnegative bakterier som farges rødt av fuksin gjelder fremdeles i dag.
Arkivverket, Bergen.
