Karen Bergesdatters 57 år på St. Jørgens Hospital
Torsdag 24. april 1721 ble 40 år gamle Karen Bergesdatter fra Hamre prestegjeld innlemmet på St. Jørgens Hospital i Bergen. Lite visste hun da at hun skulle bli en av de som skulle bli boende lengst på hospitalet på 1700-tallet. Først 5. mars 1778, etter 57 år på St. Jørgen, og i en alder av 97 år, døde Karen og ble begravet på St. Jørgens kirkegård.
Karen er nevnt i Christopher Frimanns bok om norske stiftelser fra 1777. Det er han som forteller når hun ble innlagt og at hun var fra Hamre, et stort prestegjeld som omfattet dagens Sandviken, Åsane, Osterøy og deler av Alver og Modalen kommuner.
Frimann satte nemlig opp et regnestykke over hvor mye Karen Bergesdatter hadde mottatt av økonomisk støtte den lange perioden hun oppholdt seg på hospitalet. I de 55 årene hun til da hadde bodd der forløp det hele seg til vel 894 riksdaler, 837 i ukentlige kostpenger, og noe over 57 riksdaler i lerrets- og skopenger. Og enda litt mer skulle det altså bli de tre årene hun hadde igjen før hun gikk bort.
At regnestykket i det hele tatt ble satt opp viser nok at det var uvanlig at folk ble boende i så mange år på hospitalet. På 1700-tallet døde mange av de syke etter relativt kort tid på institusjonen, enkelte etter bare få måneder. Antagelig ba folk først om å komme på hospitalet når de ikke lenger kunne ta vare på seg selv og ble en byrde for andre. Det er antatt at gjennomsnittlig oppholdstid på midten av 1700-tallet var rundt 4 ½ år. Men det var også andre enn Karen som levde lenge på hospitalet. En oversikt over lemmene fra 1781 viser at det var 12 syke som hadde bodd der i over ti år. En av dem kom inn i 1751 og hadde bodd der i 30 år, en annen i 40 år, fra 1741.
Vi vet ikke noe om Karen Bergesdatter utenom de få fakta som er nevnt om hennes opphold på hospitalet. Men i løpet av de årene hun bodde der var tusen andre hospitalslemmer innom St. Jørgen for kortere eller lengre tid, og hun ble også kjent med en rekke forstandere og prester. Hun opplevde å få ny hovedbygning på 1750-tallet, noe som antagelig var en stor forbedring. Hun må ha delt rom med mange andre syke, og sett dem alle gå bort, og hver eneste dag har hun hørt hospitalskirkens klokke ringe.
.
