Peder Nilsen Søvig og drømmen om et eget rom
Peder Nilsen Søvig (1858-1881) fra Fana var pasient på Pleiestiftelsen No. 1, da han i 1881 skrev et brev der han ba om å bli overført til St. Jørgens Hospital. Dette var ikke så uvanlig. Det var mange som ønsket overflytting, fordi beboerne hadde det friere på St. Jørgen. På denne tiden hadde de også enerom på St. Jørgen, og selv om rommene var små, var det for mange å foretrekke fremfor å dele rom med seks andre på Pleiestiftelsen.
I brevet forteller Søvig at han var 23 år gammel, og at han hadde vært innlagt i ni og et halvt år. Han hadde altså vært på Pleiestiftelsen siden han var 13 år gammel. Nå håpet han å få eget værelse, noe han hadde lengtet etter. “Naar jeg faar Værelse for mig selv, haaber jeg, ung som jeg er, at min Sygdom lettere kunde blive noget lindret, og at min Tilværelse kunde blive lidt blidere.”
Peder Nilsen Søvigs historie får imidlertid en trist ende. Det tok lang tid, hele 9 måneder, før søknaden ble oversendt fra Pleiestiftelsen til St. Jørgen. Om det var fordi det ikke var ledige plasser på St. Jørgen, eller fordi legene på Pleiestiftelsen helst ikke ville overføre pasienter til et annet hospital, vet vi ikke. Da søknaden endelig ble sendt gikk det bare ti dager før det ble sendt et nytt skriv om at Peder Søvig var avgått ved døden. Peder hadde fått innvilget plass kort tid før han døde, men fikk aldri selv vite at han hadde fått plass. Han rakk aldri å bli overført til hospitalet i Marken og få enerommet han drømte om.
Når vi leser kilder i arkivene beskrives ofte problemene. Om man ønsker plass på hospitalet eller overflytting, argumenterer man med det som kan være utslagsgivende, og det er ikke livets gode stunder. Mennesket har en stor evne til å gjøre sin livssituasjon best mulig, til tross for utenforliggende omstendigheter. Sannsynligvis hadde de fleste, også Peder Søvig, mange gode øyeblikk på hospitalet, selv om de sjelden kommer til uttrykk i arkivene.