Kari Nilsdatter – fattig og syk i Bergen

Kari Nilsdatter fra Korskirkens sogn i Bergen ble lagt inn på St. Jørgens Hospital våren 1752. 2. mars skrev hun en søknad til hospitalets direktører, stiftamtmann Cicignon og biskop Pontoppidan, og en samtidig avskrift er bevart blant regnskapet i hospitalets arkiv. Kanskje var det en annen som førte brevet i pennen på vegne av henne, det vet vi ikke.

I brevet skriver hun at det ikke var nok at hun var hjemsøkt av Gud med “saakaldede Spedalske Siuge”, men det hadde også vært Guds vilje at hun var hjemsøkt av en slik fattigdom at hun ville omkommet om hun ikke hadde fått hjelp av «medlidende Mennisker». Nå som hun var syk kunne ingen lenger huse henne, og derfor søkte hun seg inn blant de andre syke på hospitalet. Hun ville dessuten være på hospitalet, der sykdommen ikke kunne «befænge andre», da det ble sagt at den var smittsom.

Hun sendte med attest fra «Stads-Chirurgus» Diderich Lexau som hadde sett til henne 22. februar og kunne bekrefte at hun var “med Spedalskehed stærkt behefttet”, ytterligere attestert av stadsfysikus Eriksen. 22. mars bekreftes det at hospitalets forstander, herr Kehlenbech, har tatt henne opp blant de syke, og dagen etter ble hun innlagt.

Kari Nilsdatter var nok allerede svært syk da hun kom til St. Jørgen, slik bykirurgens attest forteller. Blant bilagene i regnskapsmaterialet finnes en liten kvittering som forteller at hun døde allerede 3. juli samme år, etter bare vel tre måneder.

Brevet fra Kari gir et lite innblikk i hvor vanskelig livet som syk og fattig i Bergen kunne være på midten av 1700-tallet. Hun var helt avhengig av andre menneskers hjelp, og når ingen lenger kunne huse henne, hadde hun nok verken mat eller tak over hodet. På hospitalet fikk hun et varmt sted å bo, en seng å sove i, og kostpenger hver uke. Selv om hospitalet for oss kan høres ut som et fryktelig sted å være, var det nok den gang et godt alternativ for de fleste av de som var der.