Sykestuene på Pleiestiftelsen

Rommene for beboerne var relativt store og skulle ha plass til syv personer. I en innberetning fra Pleiestiftelsen fra 1860 beskrives inventaret på hvert av pasientrommene, eller “Sygestuerne” som de omtales som. Sengene var av jern med madrasser av ålegress, en plante som lever i grunt sjøvann og som tradisjonelt har vært brukt til både isolasjon og stopping av møbler og madrasser. Noen av de sykeste fikk madrasser av såkalt krøllhår, et materiale fremstilt av dyrehår, som oftest heste- eller kuhår. Dette egnet seg godt til stopping i madrasser og møbler fordi det holdt formen godt og ikke trakk til seg fuktighet.

Over madrassen ble det lagt en tynnere madrass og en hodepute som var stoppet med ull. I tillegg var det laken av såkalt klaverduk, et slags linstoff, og ulltepper. I 1863 forteller årsberetningen at samtlige madrasser måtte renses og til dels fornyes, fordi det var kommet «Væggelus» i dem. I flere beretninger fremgår det at det er beboerne selv som sørger for omstopping og reparasjon av madrassene, som en del av arbeidsvirksomheten.

Noen år etter at Pleiestiftelsen åpnet ble det laget klesskap som sto ute i de brede korridorene. Det ble beskrevet som et stort fremskritt, for da kunne pasientrommene «befries fra en hel Del Gjenstande af Lemmernes Tøi og andre Sager, hvortil der tidligere ikke fandtes særskilte Gjemmesteder». Selv om soverommene var relativt store må det ha vært ganske trangt om plassen når syv personer skulle ha hver sin seng, klær og eiendeler der.

Til belysning ble det brukt oljelamper, og på hvert av rommene var det en ved- eller koksovn. I en av anvisningsprotokollene til de som førte oversikt over økonomien i 1890-årene kan man se at noen har fått betaling for «feining av 127 Ovne». 

Overlege Løberg beskriver i en årsberetning fra 1857 at en ganske stor andel av beboerne oppholder seg på soverommene mesteparten av dagen.