Håp om bedring under oppholdet?

Selv om Pleiestiftelsen opprinnelig i all hovedsak skulle være en pleieanstalt, ble det likevel gjort noen observasjoner og forsøk her. Allerede i 1860 reserverte man et pasientrom for menn og et for kvinner, og valgte ut til sammen 14 syke som man anså «skikkede til at underkastes Helbredelsesforsøg». Dette var unge mennesker som ikke hadde hatt sykdommen så lenge, og som man derfor tenkte kunne ha størst sjanse for å bli helbredet. 

På denne tiden var Løberg Overlæge for den spedalske Sygdom og overbestyrer for Pleiestiftelsen. Han hadde en tanke om at man kunne stanse sykdommens utvikling eller kanskje til og med helbrede den dersom den ble oppdaget tidlig og dersom de syke underkastet seg streng kontroll og hadde et levesett som var «overensstemmende med Sundhedens Regler». Dette innebar først og fremst å være meget nøye med rensligheten, bade ofte, sørge for sunn og frisk luft, unngå forkjølelse, tilpasse klærne etter årstiden, bruke ullklær nærmeste kroppen, spise sunn mat, og sørge for jevnlig bevegelse og passende arbeide. Man tenkte altså ikke her så mye på kurforsøk ved bruk av medikamenter, men mer på at bedring i livsvillkårene kunne ha en gunstig effekt.

Enkelte ganger omtaler årsberetningene pasienter som ble utskrevet fordi de ble ansett som helbredet, eller fordi de likevel ikke hadde lepra som antatt. I 1873 ble pasient nr. 355, Johannes Tollefsen Mehus, utskrevet som helbredet. Han hadde blitt innlagt i 1858 sammen med foreldrene, bare 3 år gammel og med svake symptomer. Da han ble skrevet ut var han rundt 18 år og han ble beskrevet som «velnært og stærk» og uten «diagnosticerbare Tegn paa Spedalskhed». Som ved flere av de andre hospitalene ser man at de som ble utskrevet som helbredet ofte kom tilbake igjen med nye symptomer etter kortere eller lengre tid.  Hvordan det gikk med Johannes Tollefsen Mehus vet vi imidlertid ikke.

Da Lungegårdshospitalet ble lagt ned i 1895 ble Pleiestiftelsen omdefinert som en kuranstalt. Man skilte da mellom en kuravdeling og en pleieavdeling, og det var alltid langt færre på kuravdelingen. Årsberetningene fra denne tiden er fulle av beskrivelser av midler man har prøvd uten at de ga resultater. I 1901 konkluderte Lie med at for de aller fleste «gaar jo lepraen sin jevne gang trods al behandling», og fortsatte med at for sin del hadde han ikke sett noen tilfeller der han følte seg overbevist om at behandlingen hadde skadet. På den andre siden hadde han heller ikke sett mange tilfeller hvor behandlingen hadde vært til særlig nytte. Dette skulle endre seg fra 1947, da man kunne ta i bruk de første effektive medikamentene.