Kurforsøk og behandling – tvang eller valg?

Pleiestiftelsen hadde vært kjent som en institusjon med strenge ordensregler og lite personlig frihet. Dette hadde imidlertid endret seg over tid. Antallet beboere gikk stadig nedover og da Pleiestiftelsen gikk fra å være definert som en pleieinstitusjon til å få en kuravdeling i 1895 ser det ut til at de hadde mye større påvirkning på dagene sine.

Ikke alle pasientene var interessert i behandlingsforsøk, og legene beretter at det ofte var vanskelig å få til en konsekvent behandling over lengre tid. Legen H. P. Lie skriver at det var svært få syke som oppsøkte hospitalet i den hensikt å forsøke alle midler som kunne tenkes å ha en gunstig effekt. Metodene og medikamentene kunne gi ubehag og bivirkninger. 

Lie mente også at det var en ulempe å ha kuravdeling og pleieavdeling på samme hospital. Det fantes alltid noen gamle pasienter som straks tok for seg de nye som var villige til å forsøke ulike midler, og fortalte dem om tidligere pasienter som skulle ha «blevet saameget verre efter behandlingen».

Det er tydelig at de syke selv til en viss grad hadde medbestemmelse over hvilken behandling de mottok. Legen på sin side var i kontakt med andre leger over hele verden, og prøvde gjerne midler som andre mente de hadde hatt gode resultater med. H. P. Lie ville for eksempel teste ut et middel som het collargol, som en av deltakerne på en brasiliansk medisinsk kongress hadde oppnådd «ganske udmerkede reslultater” med. Da et firma stilte middelet til rådighet for Lie klarte han imidlertid først ikke å overtale noen av pasientene til å prøve det, siden det ble gitt med sprøyte. Derfor måtte han nøye seg med “de andre applikationsmaater, som anbefales av fabrikken”, nemlig piller, miksturer, salve eller klyster.  Da Lie senere ville forsøke arsenikkpreparatet Atoxyl, ville bare en pasient prøve det.