Døden og likkistene

Mange av dokumentene i arkivet etter St. Jørgens Hospital gir oss små påminnelser om hvordan døden en gang må ha vært evig tilstedeværende på hospitalet. Ingen kunne regne med å bli helbredet, og nesten alle som kom hit ble boende her resten av livet.  Registrene over lemmene, som i hovedsak registrerer når de kom og når de døde, er tydelige vitnesbyrd om at døden for de aller fleste var den eneste utveien fra hospitalet. 

På 1700-tallet var de som kom på hospitalet ofte så pass syke at de døde etter forholdsvis kort tid. Men selv på 1700-tallet var det også pasienter som levde lenge. Det var heller ikke nødvendigvis slik at beboerne alltid døde av lepra, men gjerne av andre vanlige sykdommer. Det ser vi også på de andre leprahospitalene. 

Døden finnes også i regnskapsmaterialet fra hospitalet. I 1752 døde 19 av beboerne på St. Jørgen, og blant regnskapsbilagene er en liten bunke attester som bekrefter dødsfallene. De små lappene forteller når den enkelte hadde kommet inn og når vedkommende døde. Vi finner også igjen pasientene i regnskapet over utgifter til likkistene, der de er ført opp en etter en, og andre bilag kvitterer for betalingen for produksjon av likkistene. Det var nemlig hospitalet som skulle bekoste likkistene til de døde lemmene, på billigste måte.  

Gjennomsnittlig døde en av beboerne rundt hver tredje uke dette året, selv om det enkelte måneder døde få eller ingen og andre måneder flere. I mai måned døde hele fire pasienter. En av dem var Anna Siursdatter, som var den av de døde som hadde vært der lengst. Nesten 8 år hadde hun bodd på St. Jørgens hospital da hun døde 18. mai 1752. Halver Hansen, som hadde dødd fire dager tidligere, hadde vært der i syv år, siden 1745. Mange døde imidlertid etter kort tid. Erich Nielsen Hope kom inn 10. juni 1752 og døde bare vel en måned senere, den 16. juli.