Overlege Danielssen – på evig søken etter en kur

Gjennom sine vel 40 år som lege på Lungegårdshospitalet, var overlege Danielssen på en evig søken etter en kur for lepra. Lungegårdshospitalet var et forsknings- og behandlingshospital med en egen kuravdeling. Det var Danielssen som var ansvarlig for behandlingen og utprøvingen av nye medikamenter. I hospitalets treårsberetninger, som ble publisert i Norsk Magazin for Lægevidenskaben, redegjorde han grundig for begge deler, og gjennomgikk sykehistorien til de pasientene han anså for å være helbredet.

I 1862 påpekte han at han ikke et eneste øyeblikk kunne gi opp troen på “den spedalske Sygdoms Helbredelighet”. Det enkleste var å si at man ikke kunne gjøre noe med sykdommen, annet enn å skaffe de syke gode boliger, ernæring og bekledning. Men et slikt standpunkt var “for Menneskeaanden uværdigt”, og for en lege og forsker var det å oppgi seg selv, mente han. 

Ti år senere hadde han fortsatt tro på at det måtte finnes et middel som kunne kurere lepra. Og det selv etter at han gjennom flere tiår hadde prøvd ut en rekke medikamenter som viste seg å være uten virkning, eller til og med skadelige. Han forteller at han så det som sin plikt å søke etter en kur for sykdommen, og derfor grep enhver anledning til å prøve ut medikamenter andre påsto å ha brukt med hell.

Danielssen prøvde ut alt han kom over, og gjorde nøye opptegnelser av hvilken virkning medikamentene hadde. Han fikk oljer, salver og pulver tilsendt fra en rekke ulike kilder over hele verden, og holdt seg oppdatert på hva som ble utprøvd rundt omkring. Ofte var han skeptisk til resultatene andre påsto å ha fått, men prøvde likevel alltid ut medikamentene for å være sikker.

Hva så med pasientene? Ble de spurt om å være med på alle forsøkene, eller fikk de nye medikamenter uten å vite om hva de var med på? Danielssen skriver ingenting om dette, og man undrer seg når man leser gjennom de mange beretningene. Men i ett tilfelle får vi svar. Da han prøvde ut gurjonolje i 1874 ble behandlingen bare testet på mennene, fordi kvinnene på hospitalet ikke ville være med på forsøket før de så hvordan det gikk med mennene. I dette tilfellet er det altså tydelig at de var blitt spurt og hadde sagt nei, noe som ble respektert. 

En annen gang får vi vite at et forsøk ble avbrutt fordi både han og pasientene var lei av påsmurningen av et medikament. Det kan også tyde på at pasientene var klar over hva de var med på. Selv om det bare dreier seg om noen få notiser, kan det tyde på at pasientene var informert om forsøkene, og selv kunne bestemme om de ville være med. 

På tross av at Danielssen aldri fant en vidunderkur for lepra så ble en del av pasientene på Lungegårdshospitalet beskrevet som i bedring og etter hvert helbredet. I noen tilfeller kan det nok hende at diagnosen var usikker, men det kan også være at bedre ernæring og bedre hygiene hadde en positiv virkning, i alle fall på de synlige symptomene. I 1874 ble to av 41 pasienter på kuravdelingen beskrevet som utskrevet pga. bedring og to utskrevet som helbredet. 20 år senere, i 1894, var det 32 pasienter på kuravdelingen, og også da ble to pasienter utskrevet som «i Bedring» og to som helbredede.