Isolasjon – hjemme eller på hospital?

Selv om Norge ble sett på som et forbilde når det gjaldt isolasjon som virkemiddel for å bekjempe sykdommen var ikke på noe tidspunkt alle registrerte syke innlagt på hospital eller pleiestiftelse. Det hadde man da heller ikke kapasitet til. Med fire statlige leprahospitaler, i tillegg til det gamle St. Jørgens Hospital, hadde man fra rundt 1860 omkring 800 plasser til sammen. Etter hvert som forekomsten av lepra gikk ned mot slutten av 1800-tallet ble flere av hospitalene nedlagt. 

I tillegg til lovverket fra 1877 og 1885 som ga adgang til isolasjon i spesielle tilfeller fantes det også andre virkemidler som kunne øke andelen syke som ble lagt inn i en pleiestiftelse. Økonomiske hensyn kunne veie tungt. Når man ble opptatt i en statlig pleieinstitusjon var det staten som påtok seg utgiftene, slik at familien og lokalsamfunnet ikke trengte å forsørge eller understøtte den syke. Siden mange syke kom fra fattige kår var det nok ikke få som søkte om plass når de ikke lenger kunne bidra til husholdet og følte seg som en belastning. Etter hvert bidro nok også det nye fokuset på at sykdommen var smittsom til frykt i lokalsamfunnet og være med å øve press på innleggelse.

Mange fortsatte likevel å bo hjemme. Ifølge en oversikt i Hansen og Loofts bok «Leprosy in its Clinical and Pathological Aspects” fra 1895 var det først i 1890 at det var registrert flere syke på hospital enn hjemme. Senere oversikter med antatt korrigerte tall tyder på at dette skjedde enda senere. I den trykte versjonen av Hansen og Lies innlegg på leprakongressen i Bergen i 1909 leser man at det først var rundt 1900 at det var flere med lepra som var innlagt på hospital enn som fortsatte å bo hjemme. 

Lie beskriver i en årsberetning fra 1930 at det ved utgangen av året var 45 personer som bodde på sykehus og 24 som var hjemmeboende. De aller fleste som bodde utenfor stiftelsene var lette tilfeller, hvor smittefaren måtte antas å være liten, om man tok en del forsiktighetsregler. I 1936 bodde 28 syke på sykehus og 17 hjemme. Alle som bodde hjemme var under tilsyn av distriktslegene. I 1957, da embedet som Overlæge for den spedalske Sygdom ble lagt ned, var det fem beboere på sykehus, alle på Pleiestiftelsen. I tillegg var det to som hadde hatt lepra som bodde hjemme.