En arvelig blodsykdom?
Med Daniel C. Danielssen og Carl Wilhelm Boecks bokverk «Om Spedalskhed» ble søkelyset for alvor rettet mot arvelighet. Da disse legene begynte sine studier på 1840-tallet la de begge stor vekt på å beskrive lepra som en spesifikk sykdom, og ikke bare en generell tilstand hos underernærte og urenslige norske fiskerbønder. Det var likevel fortsatt stor usikkerhet knyttet til spørsmålet om sykdommens egentlige årsak.
Danielssen observerte at en stor del av beboerne på St. Jørgen hadde familiemedlemmer eller andre slektninger med samme sykdom, og ofte kunne man se at lepra hadde vært tilstedeværende gjennom flere generasjoner. Lite tydet på at sykdommen var smittsom, siden de friske av beboerne på St. Jørgen eller pleierne ikke syntes å bli syke.
I 1844 inokulerte Danielssen seg selv med «knutemasse» fra noen av de syke, og noen måneder senere også med blod. Forsøkene ble gjentatt både på ham selv og ansatte på St. Jørgen, og i perioden mellom 1856 og 1858 også gjentatte ganger både på flere leger og andre ansatte på Lungegårdshospitalet. Ingen av de som var med på forsøkene viste noen tegn på at de utviklet lepra.
Danielssens konklusjon var at lepra var en arvelig blodsykdom. Han hevdet at sykdommen nok kunne erverves gjennom uvettig livsførsel, men at den i hovedsak ble overført fra foreldre til barn gjennom arv. Han argumenterte for at man burde ha mulighet for å legge langt flere syke inn på hospital. Ikke for å forhindre smitte, men for å fremme seksuell isolasjon og dermed hindre utbredelse gjennom arv.
Les mer om bokverket “Om Spedalskhed”.
