Å gjøre det usynlige synlig

Mikrobiologi er læren om levende organismer som er så små at man trenger mikroskop for å se dem. Kanskje oppstod faget midt på 1600-tallet, da den nysgjerrige hollandske tekstilhandleren Van Leeuwenhoek laget et mikroskop som forstørret 300 ganger. Ved hjelp av det ble han det første mennesket som så blodlegemer og sædceller – og bakterier, som han kalte animalcules.

Til sammenligning kunne Hansens Gundlach VIII- linse forstørre fra 900 til 1700 ganger. Men «mikrobiologiens gullalder» på 1800-tallet handlet ikke bare om det man så, men også at man forsto mer av det. Hansen var del av en generasjon forskere som virkelig var på sporet av nye innsikter og som forklarte verden ut ifra størrelser det blotte øyet ikke kan se. Innen 1840-tallet var cellene etablert som kroppens byggesteiner. Litt senere viste Louis Pasteur hvordan bakterier kommer til utenfra. Det gjensto å finne ut om bakterier kunne forårsake sykdom.

Sammenhengen mellom bakterier og sykdom ble påvist i en rekke tilfeller. Mens Hansen prøvde å bevise sammenhengen mellom bakterie og sykdom for lepra, lyktes det for Robert Koch for miltbrann, tuberkulose og kolera.

De tidlige mikrobiologene var ikke bare pionerer innen observasjon, men også dem som utviklet de vitenskapsfilosofiske metodene for hvordan man beviste noe i feltet. Hvordan skulle man knytte de små, bevegende organismene man så til det man kunne se uten mikroskop hos sine pasienter? Noen klare kriterier fantes enda ikke tidlig i Hansens karriere, men han var del av et europeisk vitenskapelig miljø, og sto i kontakt med dem som utviklet slike læresetninger. Hansen har vært klar over hva som krevdes for å kunne med sikkerhet hevde for sine kolleger å ha bevist smittsomhet:
– Mikroorganismen må være til stede hos alle som har sykdommen, men ikke i friske individer.
– Mikroorganismen må kunne isoleres og dyrkes i laboratorier.
– Når mikroorganismen tilføres et friskt individ, må den forårsake sykdommen.