Rettssak, dom og etikk

Armauer Hansen gjorde et eksperiment på pasient Kari Nilsdatter Spidsøen på Pleiestiftelsen i den hensikt å bevise at lepra var en smittsom sykdom. Dette eksperimentet fikk juridiske konsekvenser, men selv om dommen i ettertid har blitt ansett som banebrytende for pasientrettigheter ble den i liten grad offentlig diskutert i samtiden.

Etter eksperimentet klaget hun til hospitalsprest Grønvold, som skrev et klagebrev til Pleiestiftelsens tilsynskomité. Etter at tilsynskomiteen hadde forhørt Spidsøen og Hansen, sendte de klagen videre til justisdepartementet, som innhentet ekspertuttalelser fra to høytstående embetsmenn i helsevesenet. Etter deres mening var ikke eksperimentet i seg selv problematisk, verre var det at Spidsøen ikke hadde blitt informert. Samtidig vurderte de Hansens arbeid som «Overlæge for den spedalske Sygdom» som uunnværlig for staten.

Etter disse uttalelsene separerte justisdepartementet de tidligere forbundene stillinger som lege ved Pleiestiftelsen og som «Overlæge for den spedalske Sygdom» og reiste tiltale mot Hansen på grunn av legemsbeskadigelse. 

Den 31. mai 1880 ble Hansen dømt for misbruk av sin stilling som lege ved Pleiestiftelsen, men ikke for legemsbeskadigelse. Spidsøen spilte bare en underordnet rolle som vitne i rettssaken. At Hansen mistet stillingen som lege, men beholdt overlegeembedet formidler et inntrykk av et embetsmannsapparat som løste et internt problem.

Et offer for felleskapets beste?
Etikk som lære om rett og galt favner bredere enn loven og har flere gråsoner og dilemmaer. Leger har en spesiell yrkesetikk som tilskrives den antikke greske legen Hippokrates. Den viktigste grunnsatsen i denne er å ikke skade pasientene, men Hansen var tydeligvis på at fellesskapets beste måtte går foran enkeltpasienters behov. Hansen skrev til sitt forsvar i rettssaken at den vitenskapelige gevinsten av eksperimentet ville oppveie forsøkspersonens lidelser.

«… dette trodde jeg så meget mere at være berettiget til, selv om vedkommende forsøgsobjekt skulde lide noget derav, […], og det især når jeg betænkte den store både videnskabelige og nationale betydning afgørelsen af det forliggende spørgsmål vilde have.»