Å forlate Pleiestiftelsen

Flertallet av de innlagte på Pleiestiftelsen bodde der til de døde, men ikke alle. Noen reiste hjem igjen, med eller uten tillatelse, og noen søkte overflytting til andre hospitaler, særlig til St. Jørgens Hospital. I 1860 ble 67 personer registrert ut, hvorav 59 døde. En kvinne hadde fått lov til å flytte til Lungegårdshospitalet fordi barnet hennes var blitt innlagt der, en annen fikk dra da hjemlengselen var så sterk at legen ikke «fandt det raadeligt at beholde ham», og en tredje måtte forlate stiftelsen på grunn av «Sindsygdom». De siste fem hadde forlatt stiftelsen uten tillatelse. Av disse hadde tre fått lov til å reise hjem for en kortere periode om sommeren, men ikke kommet tilbake til avtalt tid.

I 1868 ble 41 personer strøket av pasientlistene. Av disse var 33 døde, en fikk innvilget overflytting til St. Jørgens Hospital, tre ble utskrevet etter «eget Forlangende» og fire forlot stiftelsen på grunn av hjemlengsel. Enkelte ganger ble det oppgitt at noen ble utskrevet fordi man hadde funnet ut at de likevel ikke hadde lepra eller fordi de ble ansett som helbredet. Av de mer kuriøse sakene er en mann som i 1864 fikk tillatelse til å forlate stiftelsen fordi hans kone ikke «paa nogen Maade kunde finde sig i, at han længre forbleve der, skjønt han selv fandt sig vel der». I enkelte tilfeller kunne beboere også bli utvist på grunn av dårlig oppførsel. 

Flertallet av de som døde på Pleiestiftelsen ble gravlagt på søndre del av Assistentkirkegården. Denne var opprinnelig adskilt fra stiftelsens eiendom bare med en bekk. Etter en overenskomst med kommunen i 1853 overdro man deler av Pleiestiftelsens tomt til Assistentkirkegården mot å få tillatelse til å få sine avdøde lemmer begravet her uten andre utgifter enn betaling til graveren. Etter at Asssistentkirkegården ble nedlagt rundt 1920 ble flertallet av de som døde på Pleiestiftelsen gravlagt på de store gravplassene Møllendal og Solheim. Noen ble også gravlagt på hjemstedet, etter ønske fra familien.  

Brev fra sosialdepartementet til legen ved Pleiestiftelsen i 1919, angående nedleggelse av Assistentkirkegården, på betingelse av at gravene til beboerne og ansatte fikk stå i fred så lenge de ble holdt i hevd og at Bergen kommune, som vedtok nedleggelsen av kirkegården, skulle overta merutgiftene det medførte å benytte andre kirkegårder. Det var også en forutsetning at beboerne ved Pleiestiftelsen ved gravlegging på andre kirkegårder ikke skulle henvises til en særskilt del, men begraves blant de andre innbyggerne. Departementet godtok også at utgifter til følgevogn slik at de andre beboerne kunne følge den døde til graven ble dekket av Pleiestiftelsens midler.
Arkivverket, Bergen.