Badehus og likstue

På baksiden av hovedbygningen lå en gårdsplass, rammet inn av sidefløyene og en bakbygning. Den opprinnelige bakbygningen inneholdt den såkalte «Badeindretningen» og «Ligstuen». Bak denne bygningen igjen lå begge latrinebygningene, en for hvert kjønn.

På tegninger fra 1870-tallet kan man se hvordan det kombinerte badehuset og likhuset var utformet. Det er to små rom med 4 badekar, et rom for menn og et for kvinner. I tillegg er det tegnet inn et «vapour bath», altså dampbad. Dette ble innredet i 1860. Varmt vann fikk man via en stor dampkjele på kjøkkenet, som det var lagt rør fra under gårdsplassen.

Av oversikten over ansatte i 1860 kan vi se at det var ansatt en egen «badepige» og en «badedreng». Badet måtte ha stor kapasitet siden alle pasientene skal ha blitt badet en til to ganger i uken. Overlege Løberg hadde stor tro på at hyppige bad og en «omhyggelig Hudkultur» ville ha god effekt for de syke. 

I den første årsberetningen kan man også lese at svært mange av de syke som ble innlagt hadde skabb og andre hudsykdommer. Derfor ble de nye beboerne nesten alltid innsmurt med en blanding av like deler tjære og grønnsåpe to ganger daglig i tre dager, før de ble badet. 

I 1868 ble det foretatt reparasjon og ombygging av likhuset, slik at man fikk et rom til å foreta obduksjoner i. På tegningen står rommet oppført som P M EXAM ROOM, altså “post mortem examination room”. 

Allerede på 1840-tallet hadde Danielssen begynt med obduksjoner på St. Jørgens Hospital, slik det lenge hadde vært gjort på Lungegårdshospitalet like i nærheten. Da den nye legen Peter Jürgensen begynte å obdusere noen av de som døde på Pleiestiftelsen vakte det imidlertid sterke reaksjoner. I sin årsberetning fra 1865 skriver Jürgensen at virksomheten hadde ført til «lydelig Mishag og stor Modstand» blant beboerne. I årene som fulgte ble obduksjonsrommet i bakbygningen likevel ofte brukt.

Bakbygningen ble revet på 1950-tallet. Da var badene flyttet til kjelleren i hovedbygningen. I folketellingen i 1910 har man fremdeles både badepike og badedreng boende på stiftelsen, og det beskrives at man hadde “1 baderum for patienter” og et “fælles badeværelse for tjenerne”.