Beboerne på St. Jørgen og Bergen by
Man hører ofte om at mennesker med lepra ble isolert fra samfunnet forøvrig. I fundasene fra 1617 og 1654 slås det fast at lemmene skulle holde seg innenfor hospitalets grenser, og ikke “løbe siden ud i Byen”.
Men på 1700- og 1800-tallet levde beboerne på St. Jørgen ganske fritt, og kunne forlate hospitalet og gå rundt i byen. Ifølge hospitalets husorden skulle de imidlertid ikke være ute etter klokken 9 på kvelden, og heller ikke i “koldt og stygt Veir”, hvis det ikke var absolutt nødvendig.
Friheten til å bevege seg fritt i byen ble kritisert av legene på 1800-tallet. Brigadelege Hjort mente blant annet at det måtte være et problem for folk i byen å stadig måtte se de syke. Over gårdsplassen var det alminnelig gjennomgang for folk i byen, slik som i dag, og i et brev i 1832 ble det nevnt at det kunne ha skadelige følger for de som ikke var vant til å se de syke, “især frugtsommelige quinder og nervesvage”
Likevel vet vi at beboerne fra St. Jørgen var synlige i bybildet. Ved kongelig reskript av 1750 hadde de tillatelse til å handle på Torget. De gikk også rundt i byen ellers og solgte varer som de selv hadde produsert. Edvard Hoff skriver i boken “Fra Bergen omkring 1850” at de syke gikk “omkring i Gaderne og ind i Husene og solgte Smaating, Produkter af den Smule Husflid, som dreves paa Hospitalet.” Han husket at de blant annet solgte kjøkkenredskaper, som øser og tvarer av tre.
Frykten for sykdommen synes ikke å ha vært veldig stor. Erfaringen viste at det var lite sannsynlig at det var noen risiko forbundet med å omgås de syke. Verken de som arbeidet på hospitalet eller folk fra Årstad, som hadde felles gudstjenester med beboerne på hospitalet, ble rammet av sykdommen. Også andre folk fra byen deltok på gudstjenestene i Hospitalskirken. Samtidig kan nok både utseendet og forestillinger om at sykdommen var en straff fra Gud, ha bidratt til at noen valgte å holde avstand. Kanskje har de syke vært behandlet både med en viss skepsis og samtidig aksept som en del av samfunnet.
I 1891 ble det forbudt for beboerne ved hospitalet å selge varene sine på Torget. Dette hang sammen med at man gradvis hadde fått en aksept for at sykdommen var smittsom, og at man derfor burde begrense beboernes kontakt med andre.