Driften av St. Jørgens Hospital

Fra 1500-tallet kjenner vi til hvordan hospitalet ble drevet, primært gjennom hospitalets fundaser. Den eldste kjente fundasen er fra 1545, da stiftelsen St. Jørgens Hospital ble omgjort til en kongelig stiftelse. På 1600-tallet fikk hospitalet nye fundaser to ganger, sist i 1654. Denne ble førende for driften til ut på 1800-tallet.

Forstander og “agtekoner”
En forstander var ansvarlig for driften og økonomien, og skulle føre hospitalets regnskap. Lenge var det kun to “agtekoner” som skulle passe på beboerne. Dessuten hadde presten også et stort ansvar, lenge han den som skulle føre lister over de som kom inn. Først i 1817 ble det ansatt en kirurg som lege på hospitalet, uten at det medførte særlig endring av dagliglivet til beboerne. Da Daniel C. Danielssen ble ansatt som lege ved St. Jørgen rundt 1840 ble det drevet aktiv forskning og kurforsøk her i noen få år, før hospitalet igjen ble en institusjon som i første rekke var et oppholdssted for de syke. Det skjedde etter at to nye statlige leprahospitaler ble etablert i Bergen på midten av 1800-tallet.

Hospitalets økonomi
St. Jørgens Hospital har vært drevet som en stiftelse helt siden middelalderen. Etter reformasjonen fikk stiftelsen rundt 180 gårder fra jordegodset etter Selje kloster i gave fra kongen. Leieinntektene fra disse gårdene skulle danne det økonomiske fundamentet for driften. Da dette ikke var nok, fikk de gården Tertnes utenfor Bergen fra Kong Fredrik II i 1574. Andre viktige inntekter var almisser, ulike bøter og avgifter som tilfalt hospitalet, arv etter beboere som døde, og de såkalte innlemmelsespengene. For de syke beboerne skulle det betales en fast sum for oppholdet de to første årene, mens de friske lemmene betalte en fast sum for opphold på hospitalet resten av sin levetid.

Fra hospitalets regnskap i 1718. Noen av de viktigste inntektene var inntekter fra jordegods og innlemmelsespengene som de som fikk plass betalte.
Arkivverket, Bergen

I lang tid var økonomien dårlig, noe som hadde innvirkning på levekårene for beboerne. Det var få ansatte og beboerne måtte selv bidra med matlaging og arbeid i den grad de kunne klare det. I perioder på 1700-tallet kunne utdelingen av mat eller kostpenger være på etterskudd. I de vanskelige årene under og etter Napoleonskrigen tidlig på 1800-tallet skal forholdene på hospitalet ha vært svært dårlige. Fra 1825 fikk hospitalet anledning til å selge gårdene de eide, noe som bedret økonomien betraktelig utover på 1800-tallet. Gradvis ble det også flere ansatte slik at beboerne fikk mer pleie og hjelp.  

Den største utgiften var kostpengene til beboerne. Lønninger og «Brændeweds Anskaffelse», dvs. brensel, var også av de større utgiftene. Fra St. Jørgens Hospitals regnskap i 1717.
Arkivverket, Bergen.

Klarer du å tyde skriften kan du se mer av det eldste regnskapsmaterialet for St. Jørgen i arkivet etter stiftsamtsmannen her.