En institusjon for pleie

Som navnet antyder var institusjonen opprinnelig ikke ment å være et sted for forskning og kurforsøk, men et sted beboerne mottok pleie og der de kunne regne med å bli boende i lengre tid.

Når Pleiestiftelsen i sin tid fikk navnet “No. 1” var det fordi man planla å gi to andre statlige pleiestiftelser navnene Pleiestiftelsen for spedalske nr. 2 og 3, men da Reknes ved Molde og Reitgjerdet ved Trondheim ble tatt i bruk som statlige leprahospitaler i 1861 ble de i stedet for hetende nettopp det – Reknes pleiestiftelse og Reitgjerdet pleiestiftelse.

Det var Timandus Løberg, Overlæge for den spedalske Sygdom og stiftelsens overbestyrer til han sluttet i 1875, som avgjorde hvem som skulle legges inn.

De første pasientene som ankom Pleiestiftelsen gikk inn porten i midten av juni 1857. I løpet av halvannen måned hadde 121 personer flyttet inn. Ved nyttår hadde tallet kommet opp i 255. På det meste bodde det rundt 270 lemmer her.

Noen av de som flyttet inn ble værende bare noen måneder eller få år før de døde eller flyttet hjem igjen eller til andre institusjoner. Andre levde her lenge. Pasient nummer 6, som ankom 26. juni 1857, bodde her frem til sin død 60 år senere. Til sammen har 2031 mennesker med lepra tilbrakt deler av livet sitt på Pleiestiftelsen. 

Både bygningen og hverdagene bar preg av Danielssens arvelighetsteori, som rådet på denne tiden, ikke minst ved at menn og kvinner var adskilt mesteparten av tiden. Institusjonen ble ansett som forbilledlig og det ble etter hvert distribuert tegninger av bygningene, blant annet i Henry Vandyke Carters Report on Leprosy and Leper-asylums in Norway; with references to India fra 1874.