Fra Flaktveit til friskestuen på St. Jørgen

I juli 1751 sendte sogneprest Bergendal i Hamre prestegjeld en henvendelse til St. Jørgens Hospital der han ba om at Lars Erichsen Flaktveit og hans kone Ingebor Bastesdatter ble lagt inn blant de friske lemmene på hospitalet. De to bodde på gården Flaktveit i Åsane. Lars var 41 år, mens Ingebor var betraktelig eldre, 71 år gammel.

Noen år tidligere hadde Lars falt av en hest og fått en innvortes og uhelbredelig skade. Ingen av medikamentene han hadde fått av stadsfysikus (bylegen) i Bergen hadde virket. Nå fikk han mindre krefter for hver dag som gikk, og han kunne ikke lenger “dyrke sin Jord”. Derfor ba han om å få bli innlagt på hospitalet sammen med sin “oldgamle hustrue”, for den del av “sine ringe Midler og Formue”, som han kunne skaffe til veie. Presten skriver at han ikke kjente til noe usømmelig om deres forhold, og derfor kunne anbefale dem begge på alle måter. Presten hadde også to vitner som bekreftet at det han skrev var riktig. 

I tillegg ble det vedlagt en bekreftelse fra to andre vitner, Mons Andersen Hetteland og Ole Nielsen Morvigen. De bekreftet Lars og Ingebors alder, at begge to var “meget Svage og skrøbelige”, og at de bare hadde en beskjeden formue på 150 riksdaler. De kunne heller ikke se at de kunne klare å skaffe seg et levebrød “for Legems svagheds Skyld”. 

I bygdeboken for Åsane kan vi lese at Lars og Ingebor hadde bruk nr. 2 på Flaktveit. Lars var opprinnelig fra Almås, og hadde giftet seg med Ingebor, som opprinnelig var fra Jordal ved Eidsvåg, i 1735. Hun var enke etter Tollef Steffensen på Flaktveit. Lars døde bare noen få år etter at han var innlemmet på friskestuen, i 1753, mens Ingebor levde til 1762.