Friskestuen

Bak hovedbygningen ligger den såkalte friskestuen. Frem rundt 1830 var ikke St. Jørgens Hospital bare et sted for mennesker med lepra eller andre sykdommer. Det var nemlig slik at friske personer, såkalte “sunne Lemmer”, kunne kjøpe seg plass på hospitalet. Ofte var det eldre eller pleietrengende personer, som ikke hadde familie til å hjelpe seg. 

Friskestuen ble bygget som bolig for de friske beboerne i 1745, fordi det var for liten plass til alle i den gamle hovedbygningen. Den tidlige bruken er imidlertid noe uklar, for i en inventarliste fra 1751, står det at det oppholder seg  “spedalske Lemmer” i denne bygningen, mens de friske bor et annet sted. Da den nye hovedbygningen ble reist i 1754 fikk de friske plass i småsalen. En periode ble også den såkalte friskestuen utleid til fattigvesenet, til bruk for fattige og uhelbredelige syke som ble utskrevet fra byens sykehus uten å ha annet sted å bo. 

Etter at hospitalet sluttet å ta imot friske beboere rundt 1830 ble friskestuen og småsalen etter hvert oppholdssted for kvinnelige leprapasienter. På denne tiden begynte man å skille de kvinnelige og mannlige beboere, siden det var flere leger som mente at lepra kunne være en arvelig sykdom. 

Opprinnelig hadde friskestuen en etasje. Inngangen lå på midten, og bygningen var delt i to avdelinger med åtte pasientrom og en felles stue i hver del. Også her bodde det to på hvert rom. I siste halvdel av 1800-tallet ble friskestuen utvidet til to etasjer. Rundt 1970 ble deler av bygningen ominnredet og i dag er her fire leiligheter.