Hvem flyttet til Pleiestiftelsen?

Hvem flyttet til Pleiestiftelsen?

Pleiestiftelsen ble etablert som en institusjon som kun skulle ta imot mennesker med lepra. Flertallet kom fra Vestlandet, men det kom også pasienter hit fra Østlandet, hele Nord-Norge og til og med en fra Russland.

Det var svært få som ble innlagt fra Bergen by, flertallet kom fra kystområdene nord og sør for Bergen. Fra «Tabeller over de spedalske i Norge».

De første årene etter åpningen var belegget såpass høyt at man måtte vurdere hvem som skulle prioriteres. Overlege Løberg skriver i et brev til distriktslegene at man i første rekke ville ta imot personer som man var redd for kunne få barn og på den måten føre sykdommen videre. På denne tiden mente nemlig de fleste legene at sykdommen var arvelig. 

Det ble etter hvert en interessekonflikt mellom legene på den ene siden og folk i distriktene på den andre. Overlegen ville helst ta inn de som hadde tidlige tegn på sykdommen, i håp om å kunne stanse eller bremse utviklingen. De lokale myndighetene søkte derimot primært om plass for «sine mest hjælpeløse» – de som var sterkt angrepet av sykdommen og som ble ansett å være en særlig byrde for omgivelsene. De syke selv ville vanligvis heller ikke søke om plass før de ikke lenger kunne forsørge seg selv eller følte seg som en byrde for familien.

Overlege Løberg så det som en stor utfordring at de fleste ble innlagt først når sykdommen hadde utviklet seg for langt. Dermed var det ikke lenger sannsynlig at noe kunne gjøres for å oppnå en bedring, og det ble vanskelig å sørge for at pasientene fikk «en taalelig Tilværelse i resten af deres Dage.»

De som søkte om plass hadde nok sjelden forhåpning om at de skulle bli bedre. I mange tilfeller veide nok hensynet til familien tyngst. De økonomiske fordelene ved innleggelse var åpenbare både for familien og lokalsamfunnet etter at staten påtok seg utgiftene i stedet for at familien eller det lokale fattigvesenet måtte forsørge de syke.

Mot slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet ble stadig flere innlagt tidlig i sykdomsforløpet, blant annet fordi det ble færre syke og bedre plass på hospitalene, samtidig som man fikk kunnskap om at sykdommen var smittsom og ble bekymret for smittefare.

Loven fra 1885 åpnet opp for innleggelse under tvang, men bestemmelsen ble sjelden tatt i bruk. I årene 1896-1900 ble to kvinner innlagt på Pleiestiftelsen mot sin vilje. I tillegg ble en ung mann hentet i land etter å ha tatt seg jobb på et skip, til tross for forbud fra distriktslegen. Også i perioden 1901-1905 ble to kvinner innlagt med tvang. Den ene «der ikke vilde skilles fra sin Mand», ble transportert til stiftelsen av lensmannen på hjemstedet. Noen år senere ble en forhenværende lærer innlagt med politiets hjelp. Han hadde først flyttet inn frivillig, men deretter rømt og måtte legges inn på nytt med tvang.

Flertallet av de som ble syke var mennesker som levde under dårlige kår i kyststrøkene på Vestlandet. Askvold var en kommune med mange syke, det er notert at i 1856 var 1,21% av «Folkemengden» syke. I løpet av få år rundt 1860 var det mange herfra som fikk plass på Pleiestiftelsen, noen av dem relativt unge. Vi kan se at det ofte var sognepresten som sendte søknad, men noen ganger familiemedlemmer. Nesten alle som søkte fikk plass, men en ville ikke flytte.
Bergen byarkiv.
På Voss ble også noen av søknadene sendt av presten, men her var også distriktslegen og fattigkommisjonene mer aktive. Om man ser på datoene nedover gikk det lenger tid mellom søknadene fra Voss enn fra Askvold, men ser man på navnene er det et annet forhold som blir veldig tydelig – ofte var det flere i en familie som ble syke. Man levde tett på hverandre og de genetiske betingelsene spilte også en rolle. Etternavnene Rosdal og Grove finnes tre ganger hver mellom 1870 og 1880, kanskje var det i begge tilfeller tre søsken som søkte om plass?
Bergen byarkiv.
I denne søknaden fra fattigkommisjonen søkes det om plass for mann og hustru.
Arkivverket, Bergen.
Ofte var det fattigkommisjonene som sendte søknad for å få innlagt personer som mottok fattigunderstøttelse, men da gjerne i samarbeid med distriktslegen. Her en søknad fra fattigkommisjonen i Hyllestad i 1880.
Arkivverket, Bergen.
At de som ble innlagt levde under enkle kår ser man ofte også på skrivene de fikk med bekreftelse på innvilget plass og frist for når de måtte innfinne seg. Her noteres det ofte på skrivet om de mangler noe av de to fullstendige settene med klær de skulle ha med seg. Her er det Arne Nilsen Spidsøen fra Finnås i Moster som mangler en hel del klesplagg ved ankomst. I søknadene fra fattigkommisjon eller prest ser man ofte garantier for at de skal sørge for at den som innlegges er utstyrt med de nødvendige klærne.
Arkivverket, Bergen.
Etter hvert ser man eksempler på at andre er opptatt av smittefare. I et brev fra distriktslegen i Østre Sunnmøre fra 1913 kan man lese at det søkes opptak for en mann på 46 år, og at det er «stigende misnøye med, at han – trods talrige forbud – reiser rundt paa besøk hos venner og slektninger».
Arkivverket, Bergen.
Det finnes også enkelte eksempler på at pasienter fra andre institusjoner søkte overflytting til Pleiestiftelsen. Her søknad fra 1910 fra en pasient på Reitgjerdet som ikke trives der og som er så langt fra hjemmet sitt likevel at han like godt har lyst «at forsøge pleiestiftelsen No1.»
Arkivverket, Bergen.

Kontakt oss

Bymuseet i Bergen
Lepramuseet St. Jørgens Hospital

E-post: post@bymuseet.no

For besøksinformasjon til Lepramuseet,
se Bymuseets nettside.
Bymuseet i Bergen logo

 

 

 

Om denne nettsiden

Denne nettsiden er utarbeidet av Bymuseet i Bergen med støtte fra:

Logo Sasakawa Health Foundation

Vi ber om at all informasjon og alle illustrasjoner som er gjengitt på nettstedet og i de virtuelle modellene brukes med aktsomhet og respekt, slik at det ikke krenker menneskene som omtales, deres etterkommere eller nålevende mennesker som har egne erfaringer med sykdommen.

Snarveier

All Rights Reserved