Koppesetting og årelating

Årelating var i tidligere tider en vanlig behandlingsmetode, der man ble tappet for en større eller mindre mengde blod. Hensikten var å fjerne blod fra kroppen, fordi man mente at for stor blodmengde kunne føre til sykdom. Det kunne bli gjort ved hjelp av blodigler, ved å lage snitt i huden og la blodet renne ut, eller ved koppsetting. Da ble det laget noen små sår i huden, ofte med en sneppert eller et skarifikasjonsapparat. Deretter ble det satt en hul gjenstand over sårene for å suge ut blod. 

Denne behandlingen hadde bakgrunn i en forståelse av sykdom som stammer fra det gamle Hellas og har eksistert i århundrer. Sykdom ble forstått som en ubalanse mellom de fire kroppsvæskene blod, slim, gul galle og svart galle. For å bli kvitt sykdommen måtte man rette opp væskebalansen, for eksempel gjennom å fjerne blod eller svette. Derfor besto behandlingen ofte av årelating, avføringsmidler, svettedrivende midler og brekkmidler.

I takt med utviklingen av den moderne medisinen i løpet av 1800-tallet begynte man å se etter årsaken til sykdom i kroppens celler. Selv om dette synet var rådende fra rundt 1850, fortsatte praksisen med årelating og koppsetting i noen grad – ikke minst etter ønske fra de syke. På St. Jørgens Hospital var det flere av beboerne som beskrev at de følte seg bedre etter årelating. I 1863 ble det fortsatt kjøpt inn igler til Pleiestiftelsen. Nikolai Ordahl, koppsetter på Pleiestiftelsen i 1898-99, forteller derimot at han bare gjorde en koppsetting på stiftelsen det året.

På Lungegaardshospitalet var koppsetting aktivt i bruk til 1890-tallet. Overlege Danielssen hadde stor tro på det han gjerne kalte blodkopper, som sammen med innvortes medisin og ulike typer bad inngikk i hans vanlige behandlingsrutine. Koppene ble vanligvis satt på beina, enten lår eller legger, eller på ryggen, og i mange tilfeller oppgis det hvor mange kopper som hadde blitt satt på en pasient i løpet av en treårsperiode. På slutten av 1890-tallet ble flere utskrevne pasienter omtalt som helbredet etter en behandling av bad og blodkopper.