Notice: Funksjonen _load_textdomain_just_in_time ble kalt feil. Innlasting av oversettelser for tekstdomenet vestige ble utløst for tidlig. Dette er vanligvis en inikasjon på at noe kode i utvidelsen eller temaet kjører for tidlig. Oversettelser bør lastes inn med knaggen init eller senere. Se Feilsøking i WordPress for mer informasjon. (Denne meldingen ble lagt i versjon 6.7.0.) in /customers/e/a/3/cc8js4lzh/webroots/r1157730/wp-includes/functions.php on line 6121 Lepra og urtemedisin – Lepramuseet St Jørgens Hospital

Lepra og urtemedisin

Legene Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) og Carl Wilhelm Boeck (1808-1875) gav i 1847 ut boken ”Om Spedalskhed”. Danielssen var på denne tiden lege ved St. Jørgens Hospital, og ble senere overlege på Lungegårdshospitalet. I “Om Spedalskhed” ble tidligere behandlingsmåter grundig gjennomgått. Det blir viet særlig stor plass til hollenderen Schillings metoder, og her finner vi et stort innslag av urtemedisin. Schilling virket som lege i siste halvdel av 1700-tallet.

Danielssen gjengir hovedtrekkene i Schillings behandlingsmetode. De tre første månedene skulle de leprasykes diett være enkel, og hovedsakelig bestå av brød, grønnsaker og kjøttsuppe. Melk og melkeprodukter skulle unngås. Selve kuren skulle begynne med “Laxantia”, altså avførende stoffer. Den syke skulle daglig få milde avførende midler som kattost, rabarbra, legeblindnesle, senna og anis. Samtidig måtte perspirasjonen komme i orden, ved hjelp av varme bad, bevegelse og milde plantemidler som bygg- og havresuppe, og ulike urter som åkerkål, eføy, jordrøyk, abrodd og legeveronika.

Når denne behandlingen hadde pågått i om lag 6 uker, gikk man over til sterkere midler: Såpeurt, sarsaparilla, zedoartre, einer, hjortetunge og kardobenedict. Jo større mengde man inntok, jo hurtigere og mer fullstendig skulle kuren være. Dietten skulle hele tiden følges nøye.

Etter tre måneder skulle pasienten årelates. Nå måtte en ta i bruk midler for å binde eller nøytralisere de stoffene en hadde inntatt. Det var “resolverende og bittre Extracter”, som knoppurt, gjeldkarve, malurt og tobakk. På dette stadium av kuren kunne også ytre skader behandles. Det ble lagt omslag av myrra, aloe eller rav på sårene, og på knutene ble det brukt salver av løk, soleie, pepperrot, anemoner og stolt Henrik.

Etter 6-7 måneder mente man å se at knutene begynte å mykne, og kuren ble regnet som vellykket om den gamle huden løsnet og falt av. Den nye huden blir beskrevet som tynnere enn hos et nyfødt barn, og den sykes legeme var sterkt svekket når kuren nærmet seg slutten. Hele kroppen til den syke ble vasket med sprit og urter som lavendel, mynte og melisse.

Fra den franske utgaven av “Om Spedalskhed” – Traité de la spédalskhed, ou éléphantiasis des grecs, 1848. Nasjonalbiblioteket.

All Rights Reserved