Lepraregisteret

Lepraregisteret ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1856. Ved hjelp av distriktslegene opprettet man et ganske omfattende system av skjemaer og lister der man samlet inn en rekke ulike opplysninger om hver enkelt person. Arbeidet med registreringene og analysene var svært arbeidskrevende, og man må ha hatt stor tro på at dette kunne gi resultater. Registeret ga da også ny kunnskap på flere områder. 

For helsemyndighetene var det viktigste å finne ut hvor utbredt sykdommen var og hvem som var syke. På grunnlag av registeret kunne man også planlegge hvilke tiltak som skulle settes i verk, se effekten av de grep som var gjort, følge fram- og tilbakegang i ulike landsdeler, og regne ut hvor mange institusjonsplasser som trengtes.

For de medisinske ekspertene var kunnskap om sykdommens årsaksbakgrunn avgjørende. Det var dette omfattende materialet som gjorde at Armauer Hansen kunne sannsynliggjøre at lepra var en smittsom sykdom. Med dette kunne han vise at nedgangen i antallet nye tilfeller var sterkest i de områdene der de syke ble isolert gjennom innleggelse i sykehus.

De viktige vitenskapelige resultatene av registreringsarbeidet har ofte kommet i skyggen av Hansens påvisning av leprabakterien. De senere årene har imidlertid lepraregisteret som et pionerarbeid og en betydningsfull nyvinning fått mer oppmerksomhet, også internasjonalt.

Lepraregisteret har vært ansett som det første nasjonale pasientregisteret noensinne, og ble et forbilde for andre pasientregistre både i Norge og i andre land. Lepraregisteret er i dag en sentral del av de såkalte lepraarkivene i Bergen, innført på UNESCOs arkivliste Memory of the World i 2001.

Registeret gir opplysninger om til sammen 8231 personer som fikk lepra i Norge i perioden fra 1856 og fram til de tre siste personene ble diagnostisert på 1950-tallet.