“Lov om Spedalskes Afsondring”
Da “Lov om Spedalskes Afsondring” ble vedtatt i 1885, var det den andre loven som omhandlet lepra, men den første som gjaldt alle innbyggerne. Den særskilte lovgivningen for å begrense sykdommens utbredelse kom nemlig i to etapper. ”Lov om understøttelse av fattige spedalske etc.” fra 1877 gjaldt kun de fattigste som ikke kunne forsørge seg selv. Denne loven bestemte at leprapasienter ikke lenger kunne tas i legd, men måtte legges inn på et av hospitalene. Legd var et sosialt system som innebar at fattige fikk bo rundt hos andre i nærområdet i kortere eller lengre perioder som en form for understøttelse. Denne loven møtte liten motstand.
Den andre lepraloven fra 1885 vakte derimot debatt. «Lov om Spedalskes Afsondring og Indlæggelse i Offentlig Pleie- eller Helbredelsesanstalt» var den første norske lov som åpnet for bruk av tvang overfor kronisk syke, og gjaldt i prinsippet alle. Loven åpnet for tvungen innleggelse på et hospital, men kun i de tilfellene det ble ansett som nødvendig for å hindre smitte. De syke kunne i utgangspunktet fortsette å bo hjemme så lenge de levde «i betryggende Afsondring fra sin Familie og øvrige Omgivelser». Det var de lokale sunnehetkommisjonene som fulgte opp dette, i samråd med «Overlægen for den spedalske Sygdom». Sistnevnte dro også på inspeksjonsreiser til de som bodde hjemme.
Loven skulle i utgangspunktet ikke skille ektefeller som ønsket å leve sammen, men ellers fikk den syke ofte pålegg om å leve i isolasjon på et eget rom. Om det ble oppdaget at pålegg ikke ble fulgt var den syke var forpliktet til å la seg innlegge på et hospital. Om nødvendig skulle politiet bistå ved innleggelsen.
Loven ble et forbilde for tilsvarende lovgivning i mange andre land, men ofte ble isolasjonen gjennomført mye strengere enn i Norge. Selv om loven var ganske liberal sammenlignet med senere lover i andre land, vakte den likevel negative reaksjoner både blant leger og andre, som mente at den krenket enkeltindividets rettigheter.