Lungegårdshospitalet er kanskje det minst kjente av Bergens tre leprahospitaler, selv om det mest sannsynlig var på laboratoriet her at Gerhard Armauer Hansen gjorde oppdagelsen av leprabasillen en februarkveld i 1873. Hospitalet åpnet i oktober 1849 og var i bruk som leprasykehus til 1895. De fleste pasientene hadde lepra, men hospitalet skulle også ta imot pasienter med ulike hudsykdommer.

Man anså hospitalet som en kuranstalt, og hadde opprinnelig plass til 60 personer med lepra og 20 med andre hudsykdommer, mest syfilis. Litt etter litt gikk det over til en kuravdeling og en pleieavdeling. Gradvis gikk også antallet andre syke ned, både fordi de helst ikke ville være innlagt sammen med de leprasyke, og fordi mange av pasientene med lepra heller ikke hadde lyst til å være sammen med syfilispasienter.

Lungegårdshospitalet hadde adresse Kalfarveien 33 og lå på et høydedrag ytterst på Seiersbjerget, ikke langt fra den noe senere Pleiestiftelsen. Det var en del av gården Lungegården som ble innkjøpt for å bygge hospitalet, og sykehusets eiendom strakk seg helt ned til vannkanten ved Store Lungegårdsvann.

Lungegårdshospitalet ble anlagt på Kalfaret, ikke lang utenfor byporten. Den første sykehusbygningen som ble oppført var i tre, og brant bare få år etter åpningen, og en ny bygning i mur ble tatt i bruk på slutten av 1850-tallet. I tillegg til den store hospitalsbygningen fantes en bakbygning med dampbad og likhus, og det lå et eget badehus som ble brukt ved sjøbad nede ved Store Lungegårdsvann. Dessuten fantes det en egen bolig for ansatte.

Bygningene ble brukt som leprasykehus frem til 1895, da de siste 39 pasientene ble overført til Pleiestiftelsen. To år senere ble bygningene solgt til Bergen kommune og ble først brukt som epidemisykehus. Fra 1912 huset bygningene tuberkulosepasienter. Da jernbanens område skulle utvides i 1953 ble den gamle sykehusbygningen revet og knausen den sto på sprengt bort i. I dag finnes det derfor ingen spor etter Lungegårdshospitalet i bybildet.

Lungegårdshospitalet var det første av en gruppe nye institusjoner som ble bygget for at Norge skulle få kontroll over utbredelsen av lepra, og det var den første statlige institusjonen for leprasyke. Hospitalet skulle være både en kuranstalt og en forskningsinstitusjon.

En komité nedsatt av Stortinget i 1837 for å utrede situasjonen for lepra i Norge, foreslo å bygge kuranstalter og pleiestiftelser i Bergen, Molde, Bodø og Tromsø. Siden dette ble for dyrt, foreslo komiteen en gradvis utbygging, og tidlig på 1840-tallet ble det derfor vedtatt å bygge en kuranstalt i Bergen – Lungegårdshospitalet. Noen år senere ble også den første av de planlagte pleiestiftelsene bygget, Pleiestiftelsen No. 1 i Bergen. Pleiestiftelsene skulle være for de som var for syke til å kunne helbredes.

Det kan synes merkelig at man etablerte et sykehus for behandling av leprapasienter, når vi i dag vet at det ikke fantes effektiv medikamentell behandling for sykdommen før langt senere. Men på denne tiden var det flere leger, både i Norge og internasjonalt, som mente at pasientene kunne bli friske om de bare fikk behandling tidlig nok. I treårsberetningene fra Lungegårdshospitalet framgår det at hospitalets overlege D. C. Danielssen hadde tro på en kombinasjon av innvortes medisin, bad og koppsetting. Danielssen hadde god kontakt med og utvekslet erfaringer med kolleger i andre land, og prøvde ut en rekke behandlingsformer.

Selv om de fleste midlene som ble brukt så ut til å ha liten effekt, ble en del av pasientene utskrevet som helbredet. Legene beskrev hvordan grunnleggende forhold som god ernæring og god hygiene hadde en positiv virkning, og kombinert med koppsetting og ulike former for bad beskrives det mange tilfeller der pasientene ble bedre og etter hvert ansett som helbredet og utskrevet fra hospitalet.