Miasmer, klima og fiskespising

Fra medisinsk hold sto både den såkalte humoralpatologien og miasmetenkningen sterkt gjennom mange århundrer. Begge hadde røtter tilbake til den greske legen Hippokrates, som levde for nesten 2500 år siden. I humoralpatologien – læren om de fire kroppsvæskene – tolket man sykdom som en ubalanse mellom blod, slim, gul galle og svart galle, og for å bli kvitt sykdommen måtte man rette opp væskebalansen, for eksempel gjennom årelating.

Miasmeteorien var utbredt på til langt ut på 1800-tallet. Man så for seg miasme som et stoff som oppsto i naturen, og da spesielt gjennom dunster fra bakken eller forråtnelse på usunne steder med fuktig og stillestående luft. Miasmene fantes også i luften, og kunne spres og produsere sykdom.

Etter hvert som man fikk oversikt over den geografiske fordelingen av lepra ble det lansert flere teorier knyttet til klima og topografi. En av de mest kjente og i dag litt kuriøse teoriene er den om at «den meegen Fiske-Spise ved Søe-Kysten» var hovedårsaken til at sykdommen var mest utbredt i kyststrøk. Flere leger mente at spesielt fet fisk, lever og spekk av hval og nise var til stor skade.

Fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet finnes det mange beskrivelser der man antok at allmuens kosthold, levesett og mangel på god hygiene ga grobunn både for lepra og andre sykdommer. Johan Andreas Wilhem Büchner – stadsfysikus (bylege) i Bergen i rundt 40 år på slutten av 1700-tallet – la for eksempel vekt på kombinasjonen av klima, dårlig diett og en «uren og svinsk behandling av sine legemer» blant kystbefolkningen. Ikke bare tilberedte de fisken dårlig og drakk dårlig øl og brennevin, mente han. I tillegg oppholdt de seg seg ofte i kulden på sjøen, eller i skodde og fuktig luft, før de om kvelden kom i land og stuet seg sammen i små rom med våte klær. Slik utviklet det seg en damp og en stank som kunne få et alminnelig menneske til å bli kvalm og besvime.