Norsk lepralovgivining – et eksempel til etterfølgelse?

Den norske lovgivningen vakte interesse over hele verden og inspirerte tildels mye strengere lovverk i andre land. Gjennom diskusjoner og resolusjoner på de internasjonale kongressene i Berlin 1897 og Bergen 1909 var det enighet om å anbefale obligatorisk registrering, overvåking og isolasjon av syke. Så lenge man ikke hadde noen effektiv behandling gjaldt det å begrense utbredelsen, og den norske modellen med institusjonsbygging og et eget lovverk som ga adgang til isolasjon av syke ble et forbilde. Slik ble Hansen en sterk inspirator for en felles isolasjonspolitikk verden over, der tiltakene mange steder var mye strengere enn de noen gang hadde vært her til lands.   

Faktisk ble institusjonsbygging og isolasjon slik man hadde gjort på Pleiestiftelsen anbefalt i andre deler av verden allerede i 1873. Sanitetsmajor i den indiske hær, Henry Vandyke Carter, kom til Bergen fra India på oppdrag fra den britiske regjeringen. Han skulle studere hvilke tiltak mot sykdommen som var mest effektive, og i rapporten han skrev etterpå anbefalte han årlige «lepratellinger” som et ledd i arbeidet med å få kontroll over sykdommen. Her hadde han også foto og plantegninger av Pleiestiftelsen i Bergen, som ble trukket frem som et forbilde på en velfungerende isolasjonsanstalt. 

I dag vet vi at smitte er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å utvikle lepra. Genetiske forhold spiller også inn, og ikke minst er god ernæring og et godt immunforsvar viktige for å forhindre en aktiv sykdom. Levestandard har med andre ord mye å si for utbredelsen av lepra. På slutten av 1800-tallet var det derimot utelukkende isolasjon som ble pekt på som årsaken til at antallet nye tilfeller gikk så raskt tilbake i Norge.  

Først et stykke ut på 1900-tallet tok overlege H. P. Lie den økte levestandarden i Norge med som en del av forklaringen på sykdommens raske tilbakegang i tiårene etter 1850. Han kom i det hele til å legge mye mindre vekt på isolering av smittsomme tilfeller enn Hansen og flere andre, og påpekte at bare en liten del av alle syke var i isolasjon da hyppigheten begynte å avta. Ifølge Lie var den viktigste årsaken til sykdommens tilbakegang den tilfredsstillende økonomiske og kulturelle utviklingen generelt og ikke minst de hygieniske fremskritt.