Smitte?

Frem mot midten av 1800-tallet tiltok diskusjonene om sykdommens årsak i omfang uten at man nærmet seg noen avklaring. Her til lands var Ove Guldberg Høegh, utnevnt som «Overlæge for den spedalske Sygdom» i 1854, en av de første som åpent hevdet at lepra var en smittsom sykdom. Selv om teorien om smitte hadde vært kjent i ulike miljøer en stund, ble den likevel bare støttet av et fåtall leger.

Da Gerhard Armauer Hansen ble ansatte som lege på Pleiestiftelsen og underlege på Lungegårdshospitalet i 1868 skal han helt fra begynnelsen ha opponert mot sin overordnede og senere svigerfars arvelighetsteori. Teorien om et smittestoff fremmet han ikke bare på grunnlag av mikrobiologiske studier, men også epidemiologiske analyser. Hansen klarte å identifisere leprabakterien i 1873, men manglet mikrobiologiske bevis for at det var bakterien som sto for overføring av sykdommen og dermed var sykdommens årsak. Dermed ble lepraregisteret Hansens viktigste hjelpemiddel for å argumentere for at lepra var en smittsom sykdom.

Ut fra grundige analyser av registeret, konkluderte Hansen i 1874 med at lepra var en smittsom sykdom. I publikasjonen «Indberetning til det Norske Medicinske Selskab i Christiania om en med Understøttelse af Selskabet foretaget Reise for at anstille Undersøgelser angående Spedalskhedens Årsager» pekte han på at nedgangen i nye sykdomstilfeller hadde vært størst i de områdene der de syke ble isolert gjennom innleggelse i hospital eller pleiestiftelse. Hansen mente at det åpenbart var antallet smitteførende pasienter i hjemmene som spilte den viktigste rollen for utviklingen av nye sykdomstilfeller.

Det at isolasjon av de syke hadde effekt ble tillagt stor vekt i debatten omkring sykdommens årsak, og selvsagt også med hensyn til hvilke tiltak som kunne være hensiktsmessige for å begrense utbredelsen. På den første internasjonale leprakonferansen i Berlin i 1897 ble Hansen hyllet og de norske isolasjonstiltakene ansett som svært vellykkede. Selv om man ennå ikke hadde endelige mikrobiologiske bevis for smitte var de medisinske miljøene over hele verden stort sett overbevist om at lepra virkelig var en smittsom sykdom.