St. Jørgens Hospital har hatt sin plass i bybildet siden tidlig på 1400-tallet. Det nevnes første gang i et testamente fra 1411, der det blir omtalt som “hospitalet ved Nonneseter”, og fem år senere blir det beskrevet som “det nye hospital”. Navnet St. Jørgen blir brukt første gang i 1438. Hospitalet lå på Nonneseter klosters grunn, og kanskje ble det etablert av klosteret. Det finnes imidlertid ingen kilder som forteller noe om hvordan og av hvem hospitalet ble opprettet. Opprinnelig lå anlegget utenfor bykjernen, langs hovedferdselsåren ut av byen mot sør. Etter flere store bybranner er det ikke noe igjen av middelalderens bygninger, men hospitalet har ligget på samme sted i over 600 år.

På St. Jørgens Hospital har det alltid bodd mennesker med lepra, men i perioder var institusjonen definert som et alminnelig hospital som i tillegg tok imot mennesker med andre sykdommer og friske personer, oftest eldre og pleietrengende mennesker. Hospitalet var ikke et sykehus i dagens forstand, men først og fremst et oppholdssted for de syke. 

Antallet beboere har variert en god del. På 17- og 1800-tallet var alt mellom 60 og 150 et normalt belegg. På begynnelsen av 1800-tallet, da sykdommen var i framgang og man hadde få institusjoner, ble hospitalet fullt og vel så det. På 1830- og 40-tallet var det på det meste rundt 170 personer som bodde her. Man sluttet da å ta imot andre syke og pleietrengende. Da man fra midten av 1800-tallet hadde fått 4 statlige leprasykehus i landet, samtidig som det gradvis ble færre nye tilfeller av lepra, ble det stadig færre beboere på St. Jørgen. De siste som kom for å bo her flyttet inn i 1896. Likevel var hospitalet i drift til 1946. De siste årene var det bare to eldre kvinner som bodde her. Da de døde med kort tids mellomrom i 1946 var den ene blitt 78 år og den andre 82, og begge hadde tilbragt mer enn 50 år på St. Jørgen.

Foto: Regin Hjertholm.

St. Jørgens Hospital er et unikt kulturminne. I dag består anlegget av ti små og store bygninger, de fleste fra 1700-tallet. Hospitalet ble drevet av en stiftelse, og anlegget eies fremdeles av den samme stiftelsen. I 1970 ble Lepramuseet etablert, og siden den gang har man kunnet besøke deler av hovedbygningen og kirken. I dag er det Bymuseet i Bergen som er ansvarlig for driften av Lepramuseet St. Jørgens Hospital, og museet holder åpent i sommersesongen.

Oppmålingstegning av Lindstrøm og Tvedt 1921. Arkivet etter Bergen arkitektforening, ArkiVest.

St. Jørgens Hospital er et unikt hospitalsanlegg fra 1700-tallet i bydelen Marken i Bergen. Alle bygningene som står her i dag er fra etter 1702, da en stor brann la hospitalet og store deler av Bergen i aske. Eldst er kirken fra 1707.

Rundt en hellelagt gårdsplass ligger kirke, hovedbygning for beboerne, prestebolig, og driftsbygning med fjøs og vedbod. Hospitalet har adgang både fra Kong Oscars gate og fra Marken. Bak driftsbygningen finner man hagen med en «friskestue» og to uthus, samt en urtehage som ble etablert i 1993. Opprinnelig eide hospitalet to hager og ganske store enger rundt bygningene og på andre siden av Kong Oscars gate, et område som tidligere ble kalt Hospitalsengen. På deler av Hospitalsengen hadde St. Jørgen en egen kirkegård.

I dag er bygningene grønnmalte mot gårdsplassen. Kirken og hovedbygningen er hvite mot Kong Oscars gate, mens de andre bygningene er malt okergule på baksiden. Hadde du besøkt hospitalet på midten av 1700-tallet ville kirken vært rødmalt, mens hovedbygningen, som var ny i 1754, da var malt hvit. Tidligere på 1700-tallet var begge bygningene tjærebredte, og kirken fikk først panel da den ble malt rød i 1749. På 1700-tallet var det også færre bygninger rundt plassen.

Hele anlegget ble fredet i 1927. De kulturhistoriske verdiene er særlig knyttet til den helhetlige arkitektoniske utformingen og til den sammenhengende hospitalsdriften gjennom vel 600 år.

Det er lett å se for seg at dagene på hospitalet kan ha føltes lange og ensformige. For mange beboere var de nok også fylt av smerter og savn, og adskillelsen fra familien må ofte ha vært tung. Andre opplevde nok at hospitalet var det beste stedet de kunne bo når de først var blitt syke. Mange av de som bodde på St. Jørgen hadde også flere kontaktpunkter med omverdenen enn man skulle tro, med besøk, hjemreiser for noen uker om gangen, handel på torget og samvær med andre i kirken. Ikke minst må beboerne ha hatt et fellesskap seg imellom.

Hospitalet var i første rekke et hjem, og hverdagene var veldig annerledes enn det vi forbinder med et sykehus i dag. For de som hadde god nok funksjonsevne og allmenntilstand var dagene fylt med plikter. Så lenge man kunne greie det var det i lange perioder forventet at man tilberedte maten sin selv. Alle skulle også jobbe så langt det var mulig. Noen hjalp til med gårdsdriften, andre drev med håndverk og laget ulike varer for salg.

Med unntak av noen spredte kurforsøk i første halvdel av 1800-tallet var det liten medisinsk aktivitet her, og dermed lite håp om bedring. På den andre siden hadde beboerne ganske stor grad av frihet og bestemte selv over dagene sine. Det var nok en av årsakene til at flere som var innlagt på Pleiestiftelsen søkte om overflytting til St. Jørgen, selv om bygningene var gamle og man måtte bidra med det man kunne. Og selv om forholdene sett med dagens øyne var svært enkle og soverommene skrekkelig små, var nok det som forventet av de som flyttet inn her på 17- og 1800-tallet.

De fleste som flyttet inn på St. Jørgen ble boende her resten av livet. Noen levde her bare noen måneder hvis de allerede hadde vært syke i lang tid. Andre bodde her flere tiår og må ha blitt godt vant til stedet og rutinene, og det å se andre beboere komme og gå. Vi vet ikke hvor mange som har bodd på St. Jørgen opp gjennom tiden. Det som er sikkert er at helsen til hver enkelt har variert mye og at ikke alle dagene var like. Som regel var sykdommen i stadig utvikling, selv om man også kunne ha perioder som var bedre enn andre.

Det finnes en rekke skriftlige beretninger fra hospitalet, de fleste fra 1800-tallet. Gjennom skildringene og vurderingene til blant annet leger, prester, beboere og besøkende på hospitalet får man på ulike måter innblikk i hvordan livet på hospitalet må ha vært. Her finner du er lite utvalg av noen samtidige beskrivelser.