Urter i medisin og folkemedisin
På 1500-tallet var det troen på at naturen selv hadde legende kraft som preget legekunsten. Legen var en formidler av naturens krefter. På 1600-tallet begynte enkelte leger å ta i bruk kjemiske substanser i behandlingen, bl.a. jern, kvikksølv, bly og kinabark (kinin), men fortsatt ble planter svært mye brukt.
Når en ser på hvilke planter som har blitt brukt til ulike sykdommer i tidligere tider, kan det ofte synes usystematisk og tilfeldig. Det har blitt gjort mange forsøk på å lage system i forholdet mellom sykdom og planter.
Et av de mest kjente systemene er signaturlæren, basert på troen på at likt helbreder likt. Ideen er her at plantenes ytre form skulle vise hvilke sykdommer de kunne brukes mot. For eksempel skulle flekkete blader hjelpe mot flekktyfus, og gule blomster brukes mot gulsott. Mange planter har navn som kommer av slik bruk, for eksempel hjerteurt og lungeurt.
I eldre medisin var det et skille mellom legebøker og urtebøker. Legebøkene henvendte seg til et vitenskapelig publikum, mens urtebøkene henvendte seg til allmuen som en hjelp til selvhjelp. Mye av den samme kunnskapen ble også overlevert muntlig fra person til person og generasjon til generasjon.
Biblioteca Nazionale, Naples.
