Var lepralovgivningen human og i så fall for hvem?

Den nye loven fra 1885 skapte debatt, og ble også fra legehold  sett på med «Misbilligelse». I Det Norske Medicinske Selskab gikk diskusjonen livlig, der de fleste syntes loven var for streng. Flere protesterte mot loven «i Humanitetens Navn», og de mest kritiske skal ha påstått at loven sidestilte de syke med straffanger. 

Ute i distriktene der lepra var utbredt hadde man et mer positivt og kanskje praktisk syn. Hele 148 av de 176 sunnhetskommisjonene i landet ønsket de strenge foranstaltningene velkommen. Uenigheten hadde nok delvis bakgrunn i ulike syn på sykdommens årsak og dermed hva som var de beste måtene å bekjempe den på. Armauer Hansen hadde overbevist mange gjennom erfaringene med at isolasjon var et nødvendig virkemiddel for å bekjempe sykdommen, men alle var ennå ikke overbevist om at lepra virkelig var en smittsom sykdom.

Hansen var også den som utformet prinsippene bak lovgivningen. Han pekte på at hittil hadde flertallet av de som ble innlagt vært personer med dårlig allmenntilstand som ikke hadde vært vanskelig å overtale. Nå, derimot, ville det bli behov for innleggelse av en høyere andel av de syke for å sørge for at antallet nye tilfeller av lepra gikk raskere nedover. De som hadde færre symptomer og plager var sannsynligvis mindre villige til å søke om plass på hospitalene. Derfor var det behov for en lov som åpnet for å bruke tvang om nødvendig,mente han. 

Ifølge Hansen kunne man ikke bare tenke på de syke og deres ønsker, men også ta hensyn til det friske flertallet. Som borgere hadde de syke rettigheter, men også plikter. De syke måtte være villige til å beskytte sine medborgere og å ivareta deres menneskerettigheter ved å begrense kontakten. Dermed måtte de også og om nødvendig la seg innlegge.